Smerte er ikke vond bare annerledes

Vinter er ikke noe for meg. Revmatismen tar ut sin rett i de kjipe månedene fa november. Ett mål hadde jeg. Gjennomfør Sentrumsløpet i slutten av april. Det skal gjøre vondt å løpe, den følelsen kjenner jeg godt igjen, men ikke når betennelse og annet tar overhånd. Gikk på en liten smell for drøye to uker siden. Ingenting fungerte. Trøtt, sliten og fryktelig vondt i anklene. Halvannen ukes hvile gjorde susen. Jeg klarte det. Jeg gjennomførte, selv om tid blir et litt abstrakt begrep. Inne i mitt hodet var det like vakkert som for 30 år siden - de som så på må ha lurt på hva han skeive raringen holdt på med. Det er min første konkurranse på mange mange år, og da snakker jeg om en slik med nummer på brystet. Jeg trives vel egentlig best med stoppeklokke selv, der ingen andre ser. Det føles som en seier bare å ha gjennomført. En seier over revmatisme, eller en utsettelse, nei, en seier. Det er mulig! Jeg må legge opp løping og trening litt annerledes neste år. Når beina streiker skal jeg trene alternativt. Erte støttemusklatur. Akkurat nå er jeg bare stolt over å ha vunnet over meg selv og min indre fiende.